På julaften morgen tente de lysene på skatollet, og flammene kastet sine stråler over det antipodiske landskapet, og det strålte og glitret, for i midten befant seg innholdet av den siste pakken fra Tessa: et lite smykke, så dyrebart at "vi kunne ha kjøpt en gård for det". Halssmykket hadde form av en båt av rubin og jade, i den lille masten var det en diamant, som de flakkende lysene fikk til å skimre når noen beveget seg i rommet. Sidner og Eva-Liisa hadde fått holde det i hånden. Aron hengte det etterpå i en kvist fra det hellige Kauritreet.
"Nå eier jeg ingenting som er meg selv. nå er jeg bare lengsel og forventning. Når du er her, skal du henge smykket om min hals, da er jeg din i evig kjærlighet. Jeg fikk det av min mor en gang for lenge siden. Hun sa jeg skulle bære det bare når jeg elsket".
Dette er tegnet, sa Aron, og det var som om all luft forsvant fra rommet.
Fra "Juleoratoriet".